Her stenger vi okkupasjonen ute

I dag har jeg besøkt Nida Ameen en ung flott rektor på en av jentebarneskolene i nabolaget.  206 barn fra 6-12 år og 12 kvinnelige lærere alle med lærerutdanning på bachelornivå. Dette er en skole under det palestinske utdanningsdirekotratet og jentene kommer fra ulike steder i byen, ikke bare nabolaget.  Jeg har møtt Nida før, hun vant min tillit umiddelbart. En kvinne med ambisjoner, talent og ideer om barns behov og kreative muligheter. Hun er utdannet i engelsk littteratur, og jeg sjeneres litt av min enkle "norsk-engelsk".  Hun har mange ønsker for barna og for det pedagogiske læringsmiljøet. Hun skaper allianser med mange "donorer" og har oppgradert skolen de siste årene både bygningsmessig og når det gjelder utstyr, interaktive tavler, laptops til lærerne osv. Hun snakker om barnas potenisaler, kreativitet og muligheter for utvikling selv under okkupasjon.

Barna opplever konsekvenser av okkupasjonen hver eneste dag. Her på skolen skal de oppleve ro, glede, læringslyst og stimulans. Derfor stenger vi okkupasjonen ute. Det er viktig å skape grenser sier hun og peker på den tunge metalldøren inn til skolen som var det første hun fikk satt opp etter hun kom hit.Også ligger skolen vår vegg i vegg med en moske, så hvem skulle tro at flere hundre jenter oppholder seg her mellom kl 7 og 14 hver dag? 

Her er skolen og på toppen har de bygget en trygg "skolegård" 

En tjukk metalldør "stenger okkupasjonen ute".

Barna opplever nok av fornedrelse, barrierer, stress og utrygghet utenfor skolen, så hvorfor skal de lære om det her? Her skal de ha tryggghet, ro og glede over å mestre og lære og å være sammen. Min jobb er å skape dette trygge rommet for dem. Jeg kjenner tårene står i øynene og hun smiler til meg... vi er vant til dette livet sier hun. Hun ta meg med opp på taket hvor en mannelig folkedanser lærer elevene palestinske folkedanser.     

Her danser barna på toppen av skolebygningen som også er skolegården deres. Denne plassen vil israelske myndigheter at de skal rive fordi det ikke er lov å bygge noe øst Jerusalem unntagen for israelske "bosettere".  Det er musikk, glede og konsentrasjon. De forbereder en forestilling for foreldrene.                                              Rektor er stolt og ungene litt sjenerte.

En rask tur innom en annen klasse viser plassmangel,  men glede. Mangel på klasserom, skolegårder og fysiske utfoldelsemuligheter er et av de største problemene de palestinske skolene har i øst Jerusalem.

Jeg utdanner fremtidens unge, ledende kvinner i Palestina sier Nida. Da må vi stenge okkupasjonen ute og la barna vokse under stimulerende forhold. Vi voksne her er deres beskyttelse og deres muligheter... så snart du får tilgang til et barns hjerne og kreativitet kan du sammen med foreldrene være med å skape kunnskapsrike, demokratiske kvinner. Da må lidelsene få mindre plass og veksten større. For vi kvinner er jo de sterkeste sier hun og blunker blidt til meg idet hun løper videre for å prate med en palestinsk student som gjør sitt phd arbeid på utdanning. Men et bilde av Nida får jeg desverre ikke. Der går min grense sier hun.

I kveld får jeg besøk av fem venner fra Norge. Jeg gleder meg til å fortelle dem denne historien og vise dem Jerusalem og Vestbredden og alt vi opplever her.  

   

Skoletilbud til palestinske barn i øst Jerusalem

Palestinere bosatt i Jerusalem har status som "permanent residents", ikke som borgere av Israel. Denne stausen fikk de etter Israels okkupasjon av Jerusalem i 1967. De har samme status som borgere fra andre land som kommer til Israel og ønsker å bo i landet.  Israel behandler på den måten palestinerne i øst Jerusalem som innvandrere, selv om de både er født i byen og  er fra familier som har bodd der i generasjoner. Og som mange skriver er det nokså forunderlig å gi palestinerne innvandrerstatus siden det jo var Israel som gikk inn i øst Jerusalem og ikke omvendt.

For palestinske barn i øst Jerusalem er det fem ulike typer skoletilbud: kommunale skoler drevet av israelske myndigheter (47%), private skoler hvor mange er drevet av religiøse(kristne) institusjoner (29%), kommersielle og ofte uregistrerete skoler (6%), Waqf skoler som er palestinsk/muslimske skoler, gratis og drevet av palestinsk utdanningsdepartementet (15%) og UNWRA skoler(3%) som er drevet av FN i okkuperte palestinske territorier. I denne jungelen er det både boområde, økonomi, politikk og barnas skoleprestasjoner som bestemmer hvilke tilbud de får og kan nyttiggjøre seg. De private skolene er dyrest og best og de kommersielle, dyre og dårligst. Skolene som drives av palestinske myndigheter har også høy kvalitet og mange søkere og er gratis. De kommunale skolene har jevnt over også god kvalitet men tar lite hensyn til palestinsk historie, kultur og tradisjon og er preget av isrealsk pensum selv om det her undervises på arabisk av palestinske lærere. De er imidlertid under sterk kontroll av israelske myndigheter. Det er  50% drop out blant elevene i ungdomsskolen og videregående skole på disse skolene mens på Waqf skolene (styrt av palestinske myndigheter) er dropout 2-3% og på de private under 1%.

Vi kjenner problemstillingene. Drop out kan ikke bare forklares ved seleksjon av elever, men også ved identifikasjon og relevans i selve tilbudet. Jeg har sett eksempler på hvordan skolebøker laget for palestinske barn redigeres og trykkes på nytt av israelske myndigheter til bruk i sine skoler. Kampen om barna og hva de lærer om samfunnet, sin historie, geografi og identitet utspiller seg i skolestua. 

Besøk i Jayyus

Jeg har vært på besøk to dager i Jayyus en liten by nordvest på Vestbredden hvor Bjørn Gunnar som er min mann er stasjonert.  Dro fra Jerusalem i pøsende regn og tåke.Buss til Ramallah og videre med minibuss eller service som de kaller det her til Azun, og så taxi til Jayyus. Livet på landet er enklere i den forstand at  standarden på boligen er svært enkel. Mangel på vann betyr kanskje en dusj i uka...men så kommer de mye nærmere lokalbefolkningen her en city life i Jerusalem. Om kvelden var det stor fest i landsbyen fordi en fange var blitt løslatt etter 8 år. Masse biler i kortesje med palestinske flagg og unge menn hengende ut av bilvinduene, tuting, fyrverkeri og  fullt i byens eneste gate av barn, ungdom, voskne og eldre menn.  Kvinnene holder seg innom hus. Bjørn Gunnar tok en videosnutt som dere kan se her: 

Den løslatte er 31 år og har nok en spesielt vanskelig tid foran seg med svært få muligheter til utdanning, jobb eller å stifte familie. Norske KFUK/KFUM driver er program i nærmeste by her for løslatte fanger med psykososial hjelp. Håper han kan ha nytte av det programmet.

Mandag morgen tellte jeg sauer og gjetere som må gjennom en jordbruksport for å gå over en israelsk vei og komme inn på sine egne jordbrukmarker og beitesteder. porten er opp 15 minutter om morgenen og ettermiddagen så hvis du ikke passer på klokka er blir det ikke noe beiting på dyra den dagen.

Resten av dagen tibragte vi hos to palesetinske familier. Først var det lunsj i Affaf's fantastiske hage sammen med broren Ibrahim. Affaf er  en pensjonert rektor fra en stor pikeskole i Azun nabobyen til Jayyus. Affa har venner over hele verden og har vært på besøk hos noen av dem i Norge i fjor sommer.

Vi skravlet om hverdagsliv for kvinner, skole for jenter og om hennes interessante og utfordrende liv. Så fikk vi noen gode råd om hvordan å dyrke urter til te og antioksydanter. Kvinneliv har mye felles selv under svært ulike forhold. Jeg stortrives med  disse kvinnesamtalene

 Her tar broren Ibrahim en liten lur etter lunsjen mens vi inspiserer haven. Så godt at slike mennesker finns og med en hage som en oase i en ellers grå og neslitt by.














Om kvelden var det middag for alle hos den lokale kontakten og taxi sjåføren til Jayyus temaet Abed med familie. Fire retters middag og samtale om palestinernes liv og Abeds lange livshistorie om fengsling, arbeidsulykker og engasjement for å sikkre internasjonal tilstedeværelse i Jayyus. Vising av bryllupsbilder for 20 år siden og samtale om barnas fremtid hører også med ved et godt måltid.

Her er Bjørn Gunnar i engasjert samtale








Tirsdag morgen var det opp klokka fire for å stå vakt på en av checkpointene sammen med Bjørn Gunnar. I dag skinner sola og snart drar vi til tre dagers fri i Tel Aviv. Det skal bli herlig etter tre intense uker i øst Jerusalem og på Vestbredden med et blikk inn i palsetineres daglige liv. Jeg tenker på den unge israelske soldaten  på checkpointen i dag morges som fikk låne en kulepenn av meg. Han sa kanskje litt unskyldene på  engelsk: her må vi sjekke palestinerne skikkelig for mange er jo terrorrister.

Fiendebilder - hvordan jobber vi med dem?

Til de som vil kommentere på bloggen min

Se hvordan Gisle gjør det i kommentaren sin under forrige innlegg. Der er oppskriften

Beduin jentene fra Jahalin tribe

To dager med sterk vind og pøsende regn. Vanskelig å bevege seg ut og aktiviteter og oppgaver er avlyst. De fleste holder seg innom hus. Men de palestinske beduinjentene som vi treffer hver onsdag stillte opp i containeren som står midt mellom husene deres. Jentene tilhører en av de fem store klanene av palestinske beduiner som oppholder seg på Vestbredden. De ble første gang fordrevet i 1948 og senere er de fordrevet både av bosettere og israeleske myndigheter og lever i en svært usikker og marginalisert posisjon. Denne delen av klanen vi besøker ble flyttet til faste boliger i 1997 og kan ikke leve som nomader lenger. Jentene som er fra 14 - 17  år lever veldig beskyttede liv i famlien med få muligheter til å bevege seg utenfor hjemmet. Det var anderledes for beduinjentene da de levde som nomader for da kunne de være sammen mens de passet og stelte dyra. Okkupasjonen av Vestbredden og den stadige fordrivingen av nomadene ødelegger deres muligheter til å oppretttholde kultur, vaner og tradisjoner slik det faktisk er for mange urbefolkninger verden over.

Vi møter jentene en dag i uka for da får de lov å gå ut, engelskundervisning kaller vi det. Stemningen er skyhøy og de skravler i vei og fryder seg over litt frihet. Nesten umulig for oss å få inn et eneste ord. I dag gjør Lena en liten øvelse med dem for å styrke selvtillit. Den faller i god jord og energien stiger. Desverre får vi ikke ta bilder av dem så det eneste jeg kan vise er min kollega Lena utenfor containeren en dag uten regn.

Jalla, jalla roper de når vi farer ut av døra i styrtregnet og ørkenvinden som nesten feier oss overende. Jeg gruer meg til bussturen hjem, elendige busser, dårlige dekk og masse vann i gatene. Det går bra heldigvis.

 

Besøk i flyktningeleiren Shu Fath

Første tur til palestinsk flyktningeleir for meg. Skjønt leir... de har bodd her siden 1966 og 1967. Da var de 5000 og nå er det en by på ca 40 000. Vi besøkte det lokale Community senteret hvor mange snakker engelsk; te med sukker og hyggelig samtale. Men så kommer alvoret; for to uker siden var det en alvorlig bussulykke med barna på skolevei. Bussen veltet og tok fyr og 10 barn ble brent i hjel pluss en lærer. 20 barn ligger fortsatt på sykehus. Foreldrene er sinte og fortvilet og vil ikke sende barna til skole før de får bedre busser, dvs ikke totalt neslitte felger.  Trafikken er nok den største faren her både for barn og oss voksne. Lederen ber om assistanse til å takle situasjonen og om vi i alle fall kan snakke litt med de 5 lærerne som var i bussen. Jeg skal møte dem i morgen formiddag.

Fredag er demonstrasjonsdag!

Women in Black er den eneste demonstrasjonen vi deltar i. Ellers er vi bare observatører.

Fredag følger vi vanligivs tre demonstarsjoner. Jeg har vært tilstede på to av dem i dag. Først: Women in Black, en liten gruppe israelske kvinner, fredsaktivister, som har demonstrert hver lørdag siden 1988 i en veldig trafikkert rundkjøring i vest Jerusalem fra kl 13 -14. I dag var vi 14 , 11 kvinner og en mann pluss Lena og meg fra EAPPI. Alle er kledd i sort og holder plakater hvor det står: End the occupation

Noen av dem har stått der siden 1988. "Altfor lenge" sier de og ler. De fleste er fra rundt 70 år og oppover. De tar godt i mot oss. Vi får en plakat hver og stiller oss opp. Jeg har aldri opplevd å bli vist finger til av så mange i løpet av en time. Ei heller fått så mange negative tilrop. Folk i bilene som kjører forbi og det er mange,  er aktive, mest med negative tegn og tilrop, men også noen få positive som smiler og vinker. En eldre mann kommer bort til Lena og meg og ber oss forlate landet umiddelbart for vi har ansvar for at 5 millioner jøder døde. Kvinnene ber oss ikke snakke til han for vi er en " silent demonstration" De holder plakatene sine foran ansiktene vår og beskytter oss på den måten. en underlig opplevelse.

På den andre siden står en liten gruppe menn med store israelske flagg i en mot demonstrasjon og med en stor plakat hvor det står på hebraisk: vi hilser militæret. Masse biler tuter og vinker til dem. De får åpenbart masse støtte.  Tenk at disse kvinnene etter så mange år står der enda hver lørdag året rundt og skaper så mye engasjement rundt seg? De representerer et løst nettverk med mange utspring rundt i verden. womeninblackjerusalem@yahogroups,com Jeg tenker:  kanskje vi skal bruke litt tid til noen faste fredsdemonstrasjoner damer, når vi blir pensjonister?

 
Den andre demonstrasjonen i dag var for palestinere mot bosettere som har flyttet inn i halve  huset hvor palestinere  har bodd i over 100 år. Men de har ikke de rette eiendomspapirene som blir godkjent av ny israelsk lov. Slik er det bosetterne finner seg nye eiendommer her i Jerusalem. det var ca 40 demonstranter og en del internasjonale som følger dem. palestinske flagg vaiet og taktfaste rop om å slutte med okkupasjoner av andres hus. her blir vi også mottat med stor vennlighet. ungene gir oss sukkertøy og mange hilser og vil prate. Etter en stund kommer fire unge israelske kvinnelige musikkstudenter med skarptrommer og spiller opp. De er der også for å vise sin solidaritet. Stemningen stiger og vi beveger oss litt for å finne varmen i regnværet. .

Mye uro i Jerusalem i dag. Vi får bekjed at vi må holde oss unna gamlebyen og oljeberget fordi det har vært store opptøyer mellom palestinere og militæret etter fredagsbønnen.  Vi tusler hjem og kaster oss over pc og tekoppen. I kveld skal hele teamet ut å spise og kose oss for det er ingen arbeidsoppgaver før kl 09 i morgen. Jalla jalla sier vi da!