Besøk i flyktningeleiren Shu Fath

Første tur til palestinsk flyktningeleir for meg. Skjønt leir... de har bodd her siden 1966 og 1967. Da var de 5000 og nå er det en by på ca 40 000. Vi besøkte det lokale Community senteret hvor mange snakker engelsk; te med sukker og hyggelig samtale. Men så kommer alvoret; for to uker siden var det en alvorlig bussulykke med barna på skolevei. Bussen veltet og tok fyr og 10 barn ble brent i hjel pluss en lærer. 20 barn ligger fortsatt på sykehus. Foreldrene er sinte og fortvilet og vil ikke sende barna til skole før de får bedre busser, dvs ikke totalt neslitte felger.  Trafikken er nok den største faren her både for barn og oss voksne. Lederen ber om assistanse til å takle situasjonen og om vi i alle fall kan snakke litt med de 5 lærerne som var i bussen. Jeg skal møte dem i morgen formiddag.

Fredag er demonstrasjonsdag!

Women in Black er den eneste demonstrasjonen vi deltar i. Ellers er vi bare observatører.

Fredag følger vi vanligivs tre demonstarsjoner. Jeg har vært tilstede på to av dem i dag. Først: Women in Black, en liten gruppe israelske kvinner, fredsaktivister, som har demonstrert hver lørdag siden 1988 i en veldig trafikkert rundkjøring i vest Jerusalem fra kl 13 -14. I dag var vi 14 , 11 kvinner og en mann pluss Lena og meg fra EAPPI. Alle er kledd i sort og holder plakater hvor det står: End the occupation

Noen av dem har stått der siden 1988. "Altfor lenge" sier de og ler. De fleste er fra rundt 70 år og oppover. De tar godt i mot oss. Vi får en plakat hver og stiller oss opp. Jeg har aldri opplevd å bli vist finger til av så mange i løpet av en time. Ei heller fått så mange negative tilrop. Folk i bilene som kjører forbi og det er mange,  er aktive, mest med negative tegn og tilrop, men også noen få positive som smiler og vinker. En eldre mann kommer bort til Lena og meg og ber oss forlate landet umiddelbart for vi har ansvar for at 5 millioner jøder døde. Kvinnene ber oss ikke snakke til han for vi er en " silent demonstration" De holder plakatene sine foran ansiktene vår og beskytter oss på den måten. en underlig opplevelse.

På den andre siden står en liten gruppe menn med store israelske flagg i en mot demonstrasjon og med en stor plakat hvor det står på hebraisk: vi hilser militæret. Masse biler tuter og vinker til dem. De får åpenbart masse støtte.  Tenk at disse kvinnene etter så mange år står der enda hver lørdag året rundt og skaper så mye engasjement rundt seg? De representerer et løst nettverk med mange utspring rundt i verden. womeninblackjerusalem@yahogroups,com Jeg tenker:  kanskje vi skal bruke litt tid til noen faste fredsdemonstrasjoner damer, når vi blir pensjonister?

 
Den andre demonstrasjonen i dag var for palestinere mot bosettere som har flyttet inn i halve  huset hvor palestinere  har bodd i over 100 år. Men de har ikke de rette eiendomspapirene som blir godkjent av ny israelsk lov. Slik er det bosetterne finner seg nye eiendommer her i Jerusalem. det var ca 40 demonstranter og en del internasjonale som følger dem. palestinske flagg vaiet og taktfaste rop om å slutte med okkupasjoner av andres hus. her blir vi også mottat med stor vennlighet. ungene gir oss sukkertøy og mange hilser og vil prate. Etter en stund kommer fire unge israelske kvinnelige musikkstudenter med skarptrommer og spiller opp. De er der også for å vise sin solidaritet. Stemningen stiger og vi beveger oss litt for å finne varmen i regnværet. .

Mye uro i Jerusalem i dag. Vi får bekjed at vi må holde oss unna gamlebyen og oljeberget fordi det har vært store opptøyer mellom palestinere og militæret etter fredagsbønnen.  Vi tusler hjem og kaster oss over pc og tekoppen. I kveld skal hele teamet ut å spise og kose oss for det er ingen arbeidsoppgaver før kl 09 i morgen. Jalla jalla sier vi da!

Qyalandiya terminal

Fem dager i uka er vi på forskjellige checkpointer. Det største er Qyalandiya inngangen til Jerusalem fra Ramallah. En av hovedutfrodringene for palestinere i Jerusalem området er å få tilgang til byen. Vi starter vår tilstedeværelse, registrering og observasjoner kl 04.30 til 07.30. Vi teller flere tusen mennesker i løpet av de tre timene. Ofte tar det fra 45 minutter til en time å komme gjennom kontrollen. Men i dag gikk det ettter hvert i et forrykende tempo.. dvs ca 10 minutter. Alle var svært forbauset? Vi fikk besøk av den britiske konsulen og tre britiske politikere denne morgenen. Skal si det fikk fart på de israelske soldatene. Men jeg tror likevel gjestene var nokså sjokkerte når de så hvordan palsetinerne måtte stå i køer og gå gjennom lange sprinkelganger for å komme frem. På samme måte som jeg blir rørt over at palestinerne ønsker meg velkommen på checkpointen hver dag ble det også en tåre i øyet på en av politikerne når vi fortalte om arbeidet vårt. De takket oss igjen for innsatsen...

Her aner dere systemet. Det vanskeligste for meg er å se skolebarna når de skal gjennom

Og ventingen kan jo benyttes til å be slik disse mennene gjør

Enda er det slik for meg at inntrykkene fra hvordan menneksene har det overkygger det meste av politiske forhold. Men jeg lover å skrive mer om det senere.

På bussen hjem fra Qyalandiya ble jeg sittenede ved siden av en veldig hyggelig dame som snakket litt engelsk. Jeg fortalte henne om jobben vi gjør og hun går gjennom Qyalandiya hver dag. Da hun spurte meg hvor jeg kom fra lo vi godt bekke to. Hun jobbet nemlig som rengjører på den norske representasjonen her i øst Jerusalem og kjente dem alle. Da kjennes livet her også nokså hjemslig ut.

Morgen på Zayton Check-point

Vekking 05.15. På med alle varme klær og dunjakka. Drosjen venter og kjører oss til Zayton sjekk punkt 10 minutter unna. Jeg står på jerusalem siden og Simon går gjennom til vestbredden siden. her må palestinerene gjennom for å passere "muren". Førs mennene som skal på jobb. De går gjennom tellesvinger, detektorer og viser frem idkort og arbeidstillatelse til tungt bevebnede unge israelske soldater. Vi står og observerer hvordan de blir behandlet. Grunnen til at vi står på dette chek-pointet er at mange skolebarn går gjennom her fra Vestbredden på vei til skole i Jerusalem. 200 barn denne morgenen i løpet av en times tid. Store og små, søsken, venninner og noen sammen med mammaene sine. Hva foregår i hodene på alle barna og hva gjør det med dem. dette må jeg forstå mere av. De smiler og hilser, en eldre mann ønsker meg velkommen på arabisk: aclen. Jeg må holde tårene tilbake (som vanlig). Jeg ser opp på tårnet til kirken på Augusta Victoria hvor jeg underviste for litt over et år siden. Det kjennes godt å stå her, bare være tilstede og kanskje gi et lite bidrag til at soldatene oppfører seg humant mot palestinerne. Frokosten smaker vidunderlig når vi kommer tilbake til leiligheten. Sola skinner i dag.

Vakkert rituale i St. Georges katedral i dag

I ettermiddag ble vi innsatt som ledsagere etter en ukes trening. Et vakker, kort og stemningsfullt rituale der fred og tilstedeværelse blant palestinere sto i fokus. Jeg liker ideen om å være ledsagere for folk på Vestbredden og i Jerusalem bedre og bedre.  I morgen begynner hvedagen for oss. Det skjer mye i Jerusalem og vi vi får nok å delta på. Nå skal jeg i gang med bloggen min oftere.

Blogging er ikke alltid like lett

Jeg har hatt problemer med å komme inn på bloggen min noen dager. I dag virker den. Etter tre dager i felt er vi nå tilbake til 5 dagers ny kursing. Mye å lære og forstå. Har vært på besøk i 2 beduinleire, på checkpoint controll fra 04.30 til 07.30 og rapportering av et palestinsk hus i Øst jerusalem. Skal fortelle mer nå vi er ferdig med kursingen. Vet ikke hvorfor noen av dere ikke klarer å kommentere på bloggen min. Prøv igjen nå

Morgentur og besøk i en Beduin leir

Her er del av teamet mitt på morgentur langs muren rundt gamlebyen. Bak oss ligger Getsemane

Dagens nye erfaring for meg var knyttet til besøk i en Beduin leir 15 minutters taxitur fra huset vårt på vei til Jeriko. Vi måtte krysse to motorveier for å komme inn i leiren deres for inngangen er stengt av israelske myndigheter. Vi traff sjefen for triben. De har en trist og svært undertrykkende historie selvom de har flyktningestatus i dette landet. Mye er gjenkjennelig fra andre urbefolkningers skjebne. De bor i svært enkle selvbygde brakkehus. De fleste dyrene er døde og de livnærer seg av å bygge nye hus og byer  for de jødiske bosetterne, som bygger seg ulovelig inn på beduinenes områder og tar fra dem vann og plager og nedverdiger dem på forskjellige måter etterpå. Nokså grusomt egentlig.   

Her er sjefen selv og i bakgrunnen ser dere de jødiske bosettingene.

Bor i leilighet i øst Jerusalem

Her sitter jeg fredag kveld med dynejakke og to ullgensere. Teamet vårt på fem har flyttet inn i leiligheten vår sammen med det gamle teamet. Om en uke reiser de andre hjem. Her blir det mye å gjøre. Vårt første oppdrag i dag var å være tilstede på en palestinsk demonstrasjon hvor de protesterer mot at israelerne kaset dem ut av husene sine. Vi besøkte en familie der ortodokse unge jøder har flyttet inn i halve huset deres. Gamle mor på 98 ville ikke flytte ut av huset sitt, der har hun bodd i hele sitt liv.

Jerusalem er en splittet by og israelske myndigheter står på for å sikre jødisk majoritet i Jerusalem. Strategien er å gjøre det så vanskelig som mulig for palestinere å bli i byen. Dette får dere høre mer om etter hvert. Nå kryper jeg ned i soveposen med alt ulltøyet, i morgen skal vi tidlig opp.

vel fremme på hotell Capitol

Kveld i Jerusalem, kaldt og fullmåne. Det tok 25 sekunder for meg å komme gjennom passkontrollen. men en av de andre i den norske delegasjonen ble holdt tilbake  i tre timer og forhørt av mange forskjellige. Han er av pakistansk opprinnelse. Antakeligvis ingen mistanker knyttet til "gamliser" som meg.

Kart over the Old City of Jerusalem

Her er kart over gamlebyen. Jeg skal bo i øst Jerusalem, den palestinske bydelen, rett utenfor bymuren  

Jerusalem min nye by

Drar i morgen til Jerusalem via Wien. Starter med noen dagers kursing av EAPPI kontoret i Jerusalem og opplæring fra teamet som slutter av. Skal bo i en leileighet i øst Jerusalem sammen med teamet jeg skal jobbe sammen med og bo sammen med de neste tre månedene. Vi er 6 på teamet fra Tyskland, Filipinene, Eucador, Sveits og Sverige og meg. Godt å ha erfaring fra kollektivlivet.