Takk for følget

Det nærmer seg slutten på vårt oppdrag. Tre måneder har gått fort. Nå skal vi på to dager debrief og lørdag ettermiddag setter vi oss på flyet hjem. Neste uke er jeg tilbake på jobben på høgskolen.

Takk til teamet som jeg har jobbet med: Jac, Simon, Lena og Bernd. Vi har jobbet, bodd og laget mat sammen. Vi har diskutert, ledd og vært lei oss sammen. Tøffe tak og utfordringer har det vært, men også møter med flotte mennesker og organisasjoner  både på palestinsk og israelsk område. Vi har gjort en god jobb sammen. Og ikke minst takk til alle palestinere og israelere som har delt raust med oss av sine opplevelser og erfaringer.

Takk til alle dere som har fulgt bloggen min også, mer enn 2400 sidehenvisninger. Det var flott

Tur til Al 'Aqaba, en liten by i Jordandalen

Sammen med Irfan fra Norge og Miriam fra Australia dro vi til en liten by i Jordandalen. ordføreren som sitter i rullestol fordi han ble beskutt i 2002 ønsker oss velkommen. irfan lover meg at her skal jeg møte en mann med pågangsmot. Og det er sant.

Med glimt i øyet får han raskt oss damene til å sitte på rullestolkanten. Miriam lot seg raskt sjarmere. Jeg også.

Og her var det orden dere både på kontoret og utenfor, nydelige roser og flagg. Denne liille byen har nedrivningsordre på 97% av alle husene. Likevel bygger de nye hus for å få flere familier til å flytte tilbake. Ordføreren har visjoner og drømmer for byen og lar seg ikke stoppe av israelske militære lover eller bosettere.

Men først måtte vi altså se på veien som forbinder byen til hovedveien mot Nablus og som er ødelagt tre ganger av israelske militæret. Siste gang i forrige uke fordi en så fin vei er en sikkerhetsfare for bosetterne som bor ulovelig rundt byen. Norske penger har også blitt brukt til å bygge denne veien. Nå ser den slik ut:

En vet nesten ikke om en skal le eller gråte av slike ødeleggelser. Veien skal i bruk igjen sier ordføreren. Til neste uke kommer veiarbeidere og jevner veien og legger asfalt på for 4 gang.

Så er det inn i fabrikken hvor 25 kvinner syr:

Moteklær og mannelige designere

også selger de til Irael og en shorts til Miriam? Det blir det penger av både til lokalmiljøet og til kvinnene.

På veien hjem stanset vi i en fritidspark og spiste og koste oss. Takk for en flott og positiv erfaring med en ordfører som vil noe!

Når teltene som skal erstatte hjemmet ditt konfiskeres

Akt 2: De israleske soldatene var på plass dagen etter nedriving av beduinens hjem.

Noen sto på åskanten og overvåket det hele.

De nye teltene som Internasjonale Røde kors ga beduinene etter nedriving av husene dere fikk ikke stå lenge. Dagen etter kom 10 militærpoliti å konfiskerte teltene og alt de hadde fått i nødhjelpsutstyr.

Denne gangen ble mange internasjonale organisasjoner tilkalt og kom og overvåket det hele. Men hva kan vi gjøre? Gi dem nye telt og mat sa Røde Kors, det er vår jobb.

 Her får de mat og utstyr igjen. Hvor mange ganger skal dette skje sier en pappa og setter ungene sine opp på kassene slik at vi kan få tatt bilde av dem.

Så var det samtaler mellom alle organisasjonene og de 8 FN medarbeiderne som dokumenterte det hele på video.  Alle gikk hjem g rapporterte mens beduinfamiliene rustet seg til nye utspill fra det militæret. "Hvis bare noen hadde gitt oss et sted å være hadde vi dratt dit" sa en av de eldre mennene.

Når hjemmet ditt rives

Noe av de vanskeligste vi gjør er å rapportere om nedrivning av hus eller i dette tilfelle 5 botelt for seks beduin familier i "ingenmannsland" mellom Jerusalem og Vestbredden. 54 mennesker hvorav 30 barn har i løpet av en time mistet alt de har.

Her ser dere restene etter at 4 bulldosere, 10 militærkjøretøyer og 60 soldater kom kl 8.30 i går for å rive ned teltene og skurene til dyra deres. Etter å ha revet alt ned tok de det meste med seg på truckene sine. Et trist syn og veldig tøfft både for voksne og barn. Hvorfor gjør israelske militæret så dette? Beduinene ble fordrevet fra Negev ørkenen i 1948 og etter det har de hatt flyktnigestatus og blitt flyttet fra sted til sted. Disse familiene som nå fikk revet ned boligene sine hadde ikke papirer på å eie denne eiendommen og derfor blir teltene deres revet.

Og så skal settlementet til israelerne, som dere ser i bakgrunnen, utvides og da må beduinene vekk.
 Heldigvis er det gode hjelpere her og internasjonale Røde Kors kommer med telt, en israelsk organisasjon kommer med skur til dyra og vann. Internasjonale KFUM jobber også med psykososial hjelp til de som er rammet av nedrivelse av husene. Men beduinene står sist i køen for denne hjelpen. Og det vi alle spør oss hvor mange år kan dette vare og hvor mange nye telt og psykososiale tiltak skal gjennomføres når dette skjer med de samme familiene igjen og igjen.

Her står min kollega Bernd og jeg og snakker med overhodet for denne delen av den store Jahalin slekta. Han er dypt ulykkelig og vet ikke hvor de skal ta veien nå.

Påskebesøk til Jahalin beduin leir

Hver lørdag drar vi til denne beduinleiren som ligger ved hovedveien fra Jerusalem til Dødehavet. beduinene er landets urbefolkning og har flyktnigestatus etter flytting fra Negv ørkenen i tidlig 50 årene. Nå skal de igjen flyttes, men ingen vet riktig hvor. Påskeaften la vi også turen dit sammen med en fotograf Patrick Rohr og TV nyhetskjendis fra Sveits, som besøker en av mine kollegaer. Har lyst til å vise dere noen av hans flotte bilder.


Leiren ligger mellom en firefelts motorveien og et stort bosetterområde. De har måttet kvittet seg med dyra og lever på tilfedlige jobber og litt støtte fra  FN som har ansvar for flyktningene. Nomadelivet er slutt og kultur og levesett forstyrres og ødelegger  hverdagslivet og fremtidsutsikter.

En italiensk organisasjon har gitt dem milder til en barneskole designet av italienske arkitekter  med basis av gamle bilfelger. God ide for gjennbruk. Men også denne skolen er truet av israelske myndigheter for å rives.

Her ser dere oss i vestene våre, Simon fra Sveits som jeg "bor" sammen med og Irfan fra Norge som var på besøk hos oss. Begge unge og svært flott bekjentskaper for meg.

Her er noen av skolebarna som vokser opp med i et tomrom i egen kultur og levesett. Hvordan beduinene skal finne sin leveform som fastboende på et lite område og med moderne teknologi og utvikling er en stor utforsdring. Slik det også  er for nomader og urbefolkninger i mange andre land. Noen fantastisk nydelige barn

Og så er det te og prat om hverdagsliv i landsbyen og hva de har opplevd av trusler og gleder siden sist lørdag sammen med Abu som er leder for landsbyen. Og i dag var det moro for han hadde fått en en liten solcelle dings til å lade batteriet i pc'n sin av noen tyskle besøkende. Tilførsel av strøm har de nemlig ikke hatt på flere måneder.

En flott og kunnskapsrik mann Abu som fortalte meg første gang jeg traff han at han synes det var nok å ha bare en kone. For de t r alltid mye ståk med damene... sa han og smilte skjelmsk, tolket jeg. Også vil han gjerne at alle jentene hans skal ha skikkelig utdanning, og dem er det mange av i hans familie. Jeg tror han har 5 jenter. 

Gutta hilser oss farvel og våre gjester er fulle av nye inntrykk mens Simon og jeg begynner å føle oss hjemme hos disse familiene i denne landsbyen på ca 260 mennesker. Slik er det å være ledsager og ha beskyttende tilstedeværelse som er det dette besøket er karakterisert som i programmet vårt.

Hilsen fra Elsa i god sommervarme og glad og takknemmelig for oppholdet her.

Fridager og besøk

I tre dager har vi hatt fri og kjærkomment besøk av datter Johanne og svigersønn Mads. Første dag besøkte vi Hebron.  Her ser dere det lukkede markedet fordi israelske bosettere har flyttet inn i annen etasje i husene. Her pleide det å være yrende liv på markedet.



Etter å ha bli sjekket på alle måter av israelske soldater gikk vi inn i en av markedsgatene som enda driver noe handel

 Her er vi i butikken til kvinnekollektivet hvor vi blir servert te med sukker og mintblader. Litt handel ble det denne gangen også, og en veldig hyggelig prat.

Over markedsgaten er det netting og plastikk. De israelske bosetterne har også okkupert 2 etasje i disse husene,  eller bygget på toppen av etasjene. De kaster søppla og møkka si ut av vinduene ned i gaten. Palestinerne beskytter seg derfor med netting og plastikk for ikke å få all søpla i hue...  Svært primitivt og nokså utrolig ....

I Hebron gamle by er det ca 500 bosettere, 1500 soldater som passer på bosetterne og mange hundre internasjonale  som observerer hva som skjer. Vi blir litt gale i hodet av å tenke på dette, men prøver å holde ferie og shopping stemningen oppe.







Men plutselig kommer soldatene. Hva skjer nå spør jeg og trekker inn i butikken igjen. Det er bare en bosetter som er ute å går en tur svarer Sawsan... jeg titter ut igjen og får tatt noen bilder
og feirestemningen forsvinner fort.

Når dramaet er over går vi til nærmeste kafe og spiser lunsj, falafel, hummus, brød og salater. Det smaker godt og vi hygger oss.









Dagen etter  drar vi til Dødehavet på israelsk side, 400 meter under havet, liggestoler, god mat og drikke, 30g på land og 27 i vannet og ikke minst lesestoff fra Norge

I morgen er det arbeidsdag for oss og gjestene drar videre til Tel Aviv. God påske til alle

Bønn som ikke voldelig motstand

I dag har vi vært på fredagsbønnen i Silwan, en bydel i øst Jerusalem som stadig er truet av nedriving av hus, nye bosettere som okkuperer hus og ikke minst fengsling av mindreårige. Bare den sistre uken har mer enn 16 mindreårige ( under 16 år) blitt fengslet og sitter i flere uker før saken kommer opp. I Silwan har den palestinske lokalbefolkningen samlet seg om ulike strategier for å få oppmerksomhet om sin situasjon. De har et informasjonssenter www.silvanic.net som forteller om overgrep, men også om de mange aktivitetene senteret driver for lokalbefolkningen, ikke minst barna. Silwan hadde et kultursenter for hele befolkningen, gitt med bistandsmidler fra både Tyskland og Italia, som ble revet av israelerne for 4 uker siden.

Men en felles aktivitet som ingenn har klart å stoppe er fredagsbønnen på et gatehjørne i Silwan. De stopper bilene for 45 minutter og bretter ut teppene sine og holder fredagsbønnen sin der. Det er sterkt å se mennesker i konsentret bønn på åpen gate slik vi ofte også ser dem be på check pointene-

Jeg snakker litt med Amed. Han peker på et par hustak rundt hvor militæret ligger klare med sine automatiske geværer og overvåker oss. Amed er sterk tilhenger av ikke voldelige aktiviteter og sier at den andre interfadaen gjorde mye skade for palestinerne. Fredagsbønnen viser hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Et fredelig folk slik som koranen forteller oss hvordan vi skal leve i fred med andre mennesker og religioner. In shallah svarer jeg og sender en bønn om at okkupasjonen må opphøre og at det skal bli fred for palestinere og israelere. Amed smiler til meg i vårsola som endelig har gitt oss litt varme i Jerusalem.

Her stenger vi okkupasjonen ute

I dag har jeg besøkt Nida Ameen en ung flott rektor på en av jentebarneskolene i nabolaget.  206 barn fra 6-12 år og 12 kvinnelige lærere alle med lærerutdanning på bachelornivå. Dette er en skole under det palestinske utdanningsdirekotratet og jentene kommer fra ulike steder i byen, ikke bare nabolaget.  Jeg har møtt Nida før, hun vant min tillit umiddelbart. En kvinne med ambisjoner, talent og ideer om barns behov og kreative muligheter. Hun er utdannet i engelsk littteratur, og jeg sjeneres litt av min enkle "norsk-engelsk".  Hun har mange ønsker for barna og for det pedagogiske læringsmiljøet. Hun skaper allianser med mange "donorer" og har oppgradert skolen de siste årene både bygningsmessig og når det gjelder utstyr, interaktive tavler, laptops til lærerne osv. Hun snakker om barnas potenisaler, kreativitet og muligheter for utvikling selv under okkupasjon.

Barna opplever konsekvenser av okkupasjonen hver eneste dag. Her på skolen skal de oppleve ro, glede, læringslyst og stimulans. Derfor stenger vi okkupasjonen ute. Det er viktig å skape grenser sier hun og peker på den tunge metalldøren inn til skolen som var det første hun fikk satt opp etter hun kom hit.Også ligger skolen vår vegg i vegg med en moske, så hvem skulle tro at flere hundre jenter oppholder seg her mellom kl 7 og 14 hver dag? 

Her er skolen og på toppen har de bygget en trygg "skolegård" 

En tjukk metalldør "stenger okkupasjonen ute".

Barna opplever nok av fornedrelse, barrierer, stress og utrygghet utenfor skolen, så hvorfor skal de lære om det her? Her skal de ha tryggghet, ro og glede over å mestre og lære og å være sammen. Min jobb er å skape dette trygge rommet for dem. Jeg kjenner tårene står i øynene og hun smiler til meg... vi er vant til dette livet sier hun. Hun ta meg med opp på taket hvor en mannelig folkedanser lærer elevene palestinske folkedanser.     

Her danser barna på toppen av skolebygningen som også er skolegården deres. Denne plassen vil israelske myndigheter at de skal rive fordi det ikke er lov å bygge noe øst Jerusalem unntagen for israelske "bosettere".  Det er musikk, glede og konsentrasjon. De forbereder en forestilling for foreldrene.                                              Rektor er stolt og ungene litt sjenerte.

En rask tur innom en annen klasse viser plassmangel,  men glede. Mangel på klasserom, skolegårder og fysiske utfoldelsemuligheter er et av de største problemene de palestinske skolene har i øst Jerusalem.

Jeg utdanner fremtidens unge, ledende kvinner i Palestina sier Nida. Da må vi stenge okkupasjonen ute og la barna vokse under stimulerende forhold. Vi voksne her er deres beskyttelse og deres muligheter... så snart du får tilgang til et barns hjerne og kreativitet kan du sammen med foreldrene være med å skape kunnskapsrike, demokratiske kvinner. Da må lidelsene få mindre plass og veksten større. For vi kvinner er jo de sterkeste sier hun og blunker blidt til meg idet hun løper videre for å prate med en palestinsk student som gjør sitt phd arbeid på utdanning. Men et bilde av Nida får jeg desverre ikke. Der går min grense sier hun.

I kveld får jeg besøk av fem venner fra Norge. Jeg gleder meg til å fortelle dem denne historien og vise dem Jerusalem og Vestbredden og alt vi opplever her.  

   

Skoletilbud til palestinske barn i øst Jerusalem

Palestinere bosatt i Jerusalem har status som "permanent residents", ikke som borgere av Israel. Denne stausen fikk de etter Israels okkupasjon av Jerusalem i 1967. De har samme status som borgere fra andre land som kommer til Israel og ønsker å bo i landet.  Israel behandler på den måten palestinerne i øst Jerusalem som innvandrere, selv om de både er født i byen og  er fra familier som har bodd der i generasjoner. Og som mange skriver er det nokså forunderlig å gi palestinerne innvandrerstatus siden det jo var Israel som gikk inn i øst Jerusalem og ikke omvendt.

For palestinske barn i øst Jerusalem er det fem ulike typer skoletilbud: kommunale skoler drevet av israelske myndigheter (47%), private skoler hvor mange er drevet av religiøse(kristne) institusjoner (29%), kommersielle og ofte uregistrerete skoler (6%), Waqf skoler som er palestinsk/muslimske skoler, gratis og drevet av palestinsk utdanningsdepartementet (15%) og UNWRA skoler(3%) som er drevet av FN i okkuperte palestinske territorier. I denne jungelen er det både boområde, økonomi, politikk og barnas skoleprestasjoner som bestemmer hvilke tilbud de får og kan nyttiggjøre seg. De private skolene er dyrest og best og de kommersielle, dyre og dårligst. Skolene som drives av palestinske myndigheter har også høy kvalitet og mange søkere og er gratis. De kommunale skolene har jevnt over også god kvalitet men tar lite hensyn til palestinsk historie, kultur og tradisjon og er preget av isrealsk pensum selv om det her undervises på arabisk av palestinske lærere. De er imidlertid under sterk kontroll av israelske myndigheter. Det er  50% drop out blant elevene i ungdomsskolen og videregående skole på disse skolene mens på Waqf skolene (styrt av palestinske myndigheter) er dropout 2-3% og på de private under 1%.

Vi kjenner problemstillingene. Drop out kan ikke bare forklares ved seleksjon av elever, men også ved identifikasjon og relevans i selve tilbudet. Jeg har sett eksempler på hvordan skolebøker laget for palestinske barn redigeres og trykkes på nytt av israelske myndigheter til bruk i sine skoler. Kampen om barna og hva de lærer om samfunnet, sin historie, geografi og identitet utspiller seg i skolestua. 

Besøk i Jayyus

Jeg har vært på besøk to dager i Jayyus en liten by nordvest på Vestbredden hvor Bjørn Gunnar som er min mann er stasjonert.  Dro fra Jerusalem i pøsende regn og tåke.Buss til Ramallah og videre med minibuss eller service som de kaller det her til Azun, og så taxi til Jayyus. Livet på landet er enklere i den forstand at  standarden på boligen er svært enkel. Mangel på vann betyr kanskje en dusj i uka...men så kommer de mye nærmere lokalbefolkningen her en city life i Jerusalem. Om kvelden var det stor fest i landsbyen fordi en fange var blitt løslatt etter 8 år. Masse biler i kortesje med palestinske flagg og unge menn hengende ut av bilvinduene, tuting, fyrverkeri og  fullt i byens eneste gate av barn, ungdom, voskne og eldre menn.  Kvinnene holder seg innom hus. Bjørn Gunnar tok en videosnutt som dere kan se her: 

Den løslatte er 31 år og har nok en spesielt vanskelig tid foran seg med svært få muligheter til utdanning, jobb eller å stifte familie. Norske KFUK/KFUM driver er program i nærmeste by her for løslatte fanger med psykososial hjelp. Håper han kan ha nytte av det programmet.

Mandag morgen tellte jeg sauer og gjetere som må gjennom en jordbruksport for å gå over en israelsk vei og komme inn på sine egne jordbrukmarker og beitesteder. porten er opp 15 minutter om morgenen og ettermiddagen så hvis du ikke passer på klokka er blir det ikke noe beiting på dyra den dagen.

Resten av dagen tibragte vi hos to palesetinske familier. Først var det lunsj i Affaf's fantastiske hage sammen med broren Ibrahim. Affaf er  en pensjonert rektor fra en stor pikeskole i Azun nabobyen til Jayyus. Affa har venner over hele verden og har vært på besøk hos noen av dem i Norge i fjor sommer.

Vi skravlet om hverdagsliv for kvinner, skole for jenter og om hennes interessante og utfordrende liv. Så fikk vi noen gode råd om hvordan å dyrke urter til te og antioksydanter. Kvinneliv har mye felles selv under svært ulike forhold. Jeg stortrives med  disse kvinnesamtalene

 Her tar broren Ibrahim en liten lur etter lunsjen mens vi inspiserer haven. Så godt at slike mennesker finns og med en hage som en oase i en ellers grå og neslitt by.














Om kvelden var det middag for alle hos den lokale kontakten og taxi sjåføren til Jayyus temaet Abed med familie. Fire retters middag og samtale om palestinernes liv og Abeds lange livshistorie om fengsling, arbeidsulykker og engasjement for å sikkre internasjonal tilstedeværelse i Jayyus. Vising av bryllupsbilder for 20 år siden og samtale om barnas fremtid hører også med ved et godt måltid.

Her er Bjørn Gunnar i engasjert samtale








Tirsdag morgen var det opp klokka fire for å stå vakt på en av checkpointene sammen med Bjørn Gunnar. I dag skinner sola og snart drar vi til tre dagers fri i Tel Aviv. Det skal bli herlig etter tre intense uker i øst Jerusalem og på Vestbredden med et blikk inn i palsetineres daglige liv. Jeg tenker på den unge israelske soldaten  på checkpointen i dag morges som fikk låne en kulepenn av meg. Han sa kanskje litt unskyldene på  engelsk: her må vi sjekke palestinerne skikkelig for mange er jo terrorrister.

Fiendebilder - hvordan jobber vi med dem?