Her stenger vi okkupasjonen ute

I dag har jeg besøkt Nida Ameen en ung flott rektor på en av jentebarneskolene i nabolaget.  206 barn fra 6-12 år og 12 kvinnelige lærere alle med lærerutdanning på bachelornivå. Dette er en skole under det palestinske utdanningsdirekotratet og jentene kommer fra ulike steder i byen, ikke bare nabolaget.  Jeg har møtt Nida før, hun vant min tillit umiddelbart. En kvinne med ambisjoner, talent og ideer om barns behov og kreative muligheter. Hun er utdannet i engelsk littteratur, og jeg sjeneres litt av min enkle "norsk-engelsk".  Hun har mange ønsker for barna og for det pedagogiske læringsmiljøet. Hun skaper allianser med mange "donorer" og har oppgradert skolen de siste årene både bygningsmessig og når det gjelder utstyr, interaktive tavler, laptops til lærerne osv. Hun snakker om barnas potenisaler, kreativitet og muligheter for utvikling selv under okkupasjon.

Barna opplever konsekvenser av okkupasjonen hver eneste dag. Her på skolen skal de oppleve ro, glede, læringslyst og stimulans. Derfor stenger vi okkupasjonen ute. Det er viktig å skape grenser sier hun og peker på den tunge metalldøren inn til skolen som var det første hun fikk satt opp etter hun kom hit.Også ligger skolen vår vegg i vegg med en moske, så hvem skulle tro at flere hundre jenter oppholder seg her mellom kl 7 og 14 hver dag? 

Her er skolen og på toppen har de bygget en trygg "skolegård" 

En tjukk metalldør "stenger okkupasjonen ute".

Barna opplever nok av fornedrelse, barrierer, stress og utrygghet utenfor skolen, så hvorfor skal de lære om det her? Her skal de ha tryggghet, ro og glede over å mestre og lære og å være sammen. Min jobb er å skape dette trygge rommet for dem. Jeg kjenner tårene står i øynene og hun smiler til meg... vi er vant til dette livet sier hun. Hun ta meg med opp på taket hvor en mannelig folkedanser lærer elevene palestinske folkedanser.     

Her danser barna på toppen av skolebygningen som også er skolegården deres. Denne plassen vil israelske myndigheter at de skal rive fordi det ikke er lov å bygge noe øst Jerusalem unntagen for israelske "bosettere".  Det er musikk, glede og konsentrasjon. De forbereder en forestilling for foreldrene.                                              Rektor er stolt og ungene litt sjenerte.

En rask tur innom en annen klasse viser plassmangel,  men glede. Mangel på klasserom, skolegårder og fysiske utfoldelsemuligheter er et av de største problemene de palestinske skolene har i øst Jerusalem.

Jeg utdanner fremtidens unge, ledende kvinner i Palestina sier Nida. Da må vi stenge okkupasjonen ute og la barna vokse under stimulerende forhold. Vi voksne her er deres beskyttelse og deres muligheter... så snart du får tilgang til et barns hjerne og kreativitet kan du sammen med foreldrene være med å skape kunnskapsrike, demokratiske kvinner. Da må lidelsene få mindre plass og veksten større. For vi kvinner er jo de sterkeste sier hun og blunker blidt til meg idet hun løper videre for å prate med en palestinsk student som gjør sitt phd arbeid på utdanning. Men et bilde av Nida får jeg desverre ikke. Der går min grense sier hun.

I kveld får jeg besøk av fem venner fra Norge. Jeg gleder meg til å fortelle dem denne historien og vise dem Jerusalem og Vestbredden og alt vi opplever her.