fredag 23. mars 2012

Bønn som ikke voldelig motstand

I dag har vi vært på fredagsbønnen i Silwan, en bydel i øst Jerusalem som stadig er truet av nedriving av hus, nye bosettere som okkuperer hus og ikke minst fengsling av mindreårige. Bare den sistre uken har mer enn 16 mindreårige ( under 16 år) blitt fengslet og sitter i flere uker før saken kommer opp. I Silwan har den palestinske lokalbefolkningen samlet seg om ulike strategier for å få oppmerksomhet om sin situasjon. De har et informasjonssenter www.silvanic.net som forteller om overgrep, men også om de mange aktivitetene senteret driver for lokalbefolkningen, ikke minst barna. Silwan hadde et kultursenter for hele befolkningen, gitt med bistandsmidler fra både Tyskland og Italia, som ble revet av israelerne for 4 uker siden.


Men en felles aktivitet som ingenn har klart å stoppe er fredagsbønnen på et gatehjørne i Silwan. De stopper bilene for 45 minutter og bretter ut teppene sine og holder fredagsbønnen sin der. Det er sterkt å se mennesker i konsentret bønn på åpen gate slik vi ofte også ser dem be på check pointene-



Jeg snakker litt med Amed. Han peker på et par hustak rundt hvor militæret ligger klare med sine automatiske geværer og overvåker oss. Amed er sterk tilhenger av ikke voldelige aktiviteter og sier at den andre interfadaen gjorde mye skade for palestinerne. Fredagsbønnen viser hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Et fredelig folk slik som koranen forteller oss hvordan vi skal leve i fred med andre mennesker og religioner. In shallah svarer jeg og sender en bønn om at okkupasjonen må opphøre og at det skal bli fred for palestinere og israelere. Amed smiler til meg i vårsola som endelig har gitt oss litt varme i Jerusalem.

torsdag 15. mars 2012

Her stenger vi okkupasjonen ute

I dag har jeg besøkt Nida Ameen en ung flott rektor på en av jentebarneskolene i nabolaget.  206 barn fra 6-12 år og 12 kvinnelige lærere alle med lærerutdanning på bachelornivå. Dette er en skole under det palestinske utdanningsdirekotratet og jentene kommer fra ulike steder i byen, ikke bare nabolaget.  Jeg har møtt Nida før, hun vant min tillit umiddelbart. En kvinne med ambisjoner, talent og ideer om barns behov og kreative muligheter. Hun er utdannet i engelsk littteratur, og jeg sjeneres litt av min enkle "norsk-engelsk".  Hun har mange ønsker for barna og for det pedagogiske læringsmiljøet. Hun skaper allianser med mange "donorer" og har oppgradert skolen de siste årene både bygningsmessig og når det gjelder utstyr, interaktive tavler, laptops til lærerne osv. Hun snakker om barnas potenisaler, kreativitet og muligheter for utvikling selv under okkupasjon.

Barna opplever konsekvenser av okkupasjonen hver eneste dag. Her på skolen skal de oppleve ro, glede, læringslyst og stimulans. Derfor stenger vi okkupasjonen ute. Det er viktig å skape grenser sier hun og peker på den tunge metalldøren inn til skolen som var det første hun fikk satt opp etter hun kom hit.Også ligger skolen vår vegg i vegg med en moske, så hvem skulle tro at flere hundre jenter oppholder seg her mellom kl 7 og 14 hver dag? 
Her er skolen og på toppen har de bygget en trygg "skolegård" 
En tjukk metalldør "stenger okkupasjonen ute".

Barna opplever nok av fornedrelse, barrierer, stress og utrygghet utenfor skolen, så hvorfor skal de lære om det her? Her skal de ha tryggghet, ro og glede over å mestre og lære og å være sammen. Min jobb er å skape dette trygge rommet for dem. Jeg kjenner tårene står i øynene og hun smiler til meg... vi er vant til dette livet sier hun. Hun ta meg med opp på taket hvor en mannelig folkedanser lærer elevene palestinske folkedanser.     

Her danser barna på toppen av skolebygningen som også er skolegården deres. Denne plassen vil israelske myndigheter at de skal rive fordi det ikke er lov å bygge noe øst Jerusalem unntagen for israelske "bosettere".  Det er musikk, glede og konsentrasjon. De forbereder en forestilling for foreldrene.                                              Rektor er stolt og ungene litt sjenerte.
En rask tur innom en annen klasse viser plassmangel,  men glede. Mangel på klasserom, skolegårder og fysiske utfoldelsemuligheter er et av de største problemene de palestinske skolene har i øst Jerusalem.

Jeg utdanner fremtidens unge, ledende kvinner i Palestina sier Nida. Da må vi stenge okkupasjonen ute og la barna vokse under stimulerende forhold. Vi voksne her er deres beskyttelse og deres muligheter... så snart du får tilgang til et barns hjerne og kreativitet kan du sammen med foreldrene være med å skape kunnskapsrike, demokratiske kvinner. Da må lidelsene få mindre plass og veksten større. For vi kvinner er jo de sterkeste sier hun og blunker blidt til meg idet hun løper videre for å prate med en palestinsk student som gjør sitt phd arbeid på utdanning. Men et bilde av Nida får jeg desverre ikke. Der går min grense sier hun.

I kveld får jeg besøk av fem venner fra Norge. Jeg gleder meg til å fortelle dem denne historien og vise dem Jerusalem og Vestbredden og alt vi opplever her.  

   





mandag 12. mars 2012

Skoletilbud til palestinske barn i øst Jerusalem


Palestinere bosatt i Jerusalem har status som "permanent residents", ikke som borgere av Israel. Denne stausen fikk de etter Israels okkupasjon av Jerusalem i 1967. De har samme status som borgere fra andre land som kommer til Israel og ønsker å bo i landet.  Israel behandler på den måten palestinerne i øst Jerusalem som innvandrere, selv om de både er født i byen og  er fra familier som har bodd der i generasjoner. Og som mange skriver er det nokså forunderlig å gi palestinerne innvandrerstatus siden det jo var Israel som gikk inn i øst Jerusalem og ikke omvendt.

For palestinske barn i øst Jerusalem er det fem ulike typer skoletilbud: kommunale skoler drevet av israelske myndigheter (47%), private skoler hvor mange er drevet av religiøse(kristne) institusjoner (29%), kommersielle og ofte uregistrerete skoler (6%), Waqf skoler som er palestinsk/muslimske skoler, gratis og drevet av palestinsk utdanningsdepartementet (15%) og UNWRA skoler(3%) som er drevet av FN i okkuperte palestinske territorier. I denne jungelen er det både boområde, økonomi, politikk og barnas skoleprestasjoner som bestemmer hvilke tilbud de får og kan nyttiggjøre seg. De private skolene er dyrest og best og de kommersielle, dyre og dårligst. Skolene som drives av palestinske myndigheter har også høy kvalitet og mange søkere og er gratis. De kommunale skolene har jevnt over også god kvalitet men tar lite hensyn til palestinsk historie, kultur og tradisjon og er preget av isrealsk pensum selv om det her undervises på arabisk av palestinske lærere. De er imidlertid under sterk kontroll av israelske myndigheter. Det er  50% drop out blant elevene i ungdomsskolen og videregående skole på disse skolene mens på Waqf skolene (styrt av palestinske myndigheter) er dropout 2-3% og på de private under 1%.

Vi kjenner problemstillingene. Drop out kan ikke bare forklares ved seleksjon av elever, men også ved identifikasjon og relevans i selve tilbudet. Jeg har sett eksempler på hvordan skolebøker laget for palestinske barn redigeres og trykkes på nytt av israelske myndigheter til bruk i sine skoler. Kampen om barna og hva de lærer om samfunnet, sin historie, geografi og identitet utspiller seg i skolestua. 

tirsdag 6. mars 2012

Besøk i Jayyus

Jeg har vært på besøk to dager i Jayyus en liten by nordvest på Vestbredden hvor Bjørn Gunnar som er min mann er stasjonert.  Dro fra Jerusalem i pøsende regn og tåke.Buss til Ramallah og videre med minibuss eller service som de kaller det her til Azun, og så taxi til Jayyus. Livet på landet er enklere i den forstand at  standarden på boligen er svært enkel. Mangel på vann betyr kanskje en dusj i uka...men så kommer de mye nærmere lokalbefolkningen her en city life i Jerusalem. Om kvelden var det stor fest i landsbyen fordi en fange var blitt løslatt etter 8 år. Masse biler i kortesje med palestinske flagg og unge menn hengende ut av bilvinduene, tuting, fyrverkeri og  fullt i byens eneste gate av barn, ungdom, voskne og eldre menn.  Kvinnene holder seg innom hus. Bjørn Gunnar tok en videosnutt som dere kan se her: 


Den løslatte er 31 år og har nok en spesielt vanskelig tid foran seg med svært få muligheter til utdanning, jobb eller å stifte familie. Norske KFUK/KFUM driver er program i nærmeste by her for løslatte fanger med psykososial hjelp. Håper han kan ha nytte av det programmet.

Mandag morgen tellte jeg sauer og gjetere som må gjennom en jordbruksport for å gå over en israelsk vei og komme inn på sine egne jordbrukmarker og beitesteder. porten er opp 15 minutter om morgenen og ettermiddagen så hvis du ikke passer på klokka er blir det ikke noe beiting på dyra den dagen.

Resten av dagen tibragte vi hos to palesetinske familier. Først var det lunsj i Affaf's fantastiske hage sammen med broren Ibrahim. Affaf er  en pensjonert rektor fra en stor pikeskole i Azun nabobyen til Jayyus. Affa har venner over hele verden og har vært på besøk hos noen av dem i Norge i fjor sommer.

Vi skravlet om hverdagsliv for kvinner, skole for jenter og om hennes interessante og utfordrende liv. Så fikk vi noen gode råd om hvordan å dyrke urter til te og antioksydanter. Kvinneliv har mye felles selv under svært ulike forhold. Jeg stortrives med  disse kvinnesamtalene


 Her tar broren Ibrahim en liten lur etter lunsjen mens vi inspiserer haven. Så godt at slike mennesker finns og med en hage som en oase i en ellers grå og neslitt by.














Om kvelden var det middag for alle hos den lokale kontakten og taxi sjåføren til Jayyus temaet Abed med familie. Fire retters middag og samtale om palestinernes liv og Abeds lange livshistorie om fengsling, arbeidsulykker og engasjement for å sikkre internasjonal tilstedeværelse i Jayyus. Vising av bryllupsbilder for 20 år siden og samtale om barnas fremtid hører også med ved et godt måltid.



Her er Bjørn Gunnar i engasjert samtale








Tirsdag morgen var det opp klokka fire for å stå vakt på en av checkpointene sammen med Bjørn Gunnar. I dag skinner sola og snart drar vi til tre dagers fri i Tel Aviv. Det skal bli herlig etter tre intense uker i øst Jerusalem og på Vestbredden med et blikk inn i palsetineres daglige liv. Jeg tenker på den unge israelske soldaten  på checkpointen i dag morges som fikk låne en kulepenn av meg. Han sa kanskje litt unskyldene på  engelsk: her må vi sjekke palestinerne skikkelig for mange er jo terrorrister.

Fiendebilder - hvordan jobber vi med dem?


søndag 4. mars 2012

torsdag 1. mars 2012

Beduin jentene fra Jahalin tribe

To dager med sterk vind og pøsende regn. Vanskelig å bevege seg ut og aktiviteter og oppgaver er avlyst. De fleste holder seg innom hus. Men de palestinske beduinjentene som vi treffer hver onsdag stillte opp i containeren som står midt mellom husene deres. Jentene tilhører en av de fem store klanene av palestinske beduiner som oppholder seg på Vestbredden. De ble første gang fordrevet i 1948 og senere er de fordrevet både av bosettere og israeleske myndigheter og lever i en svært usikker og marginalisert posisjon. Denne delen av klanen vi besøker ble flyttet til faste boliger i 1997 og kan ikke leve som nomader lenger. Jentene som er fra 14 - 17  år lever veldig beskyttede liv i famlien med få muligheter til å bevege seg utenfor hjemmet. Det var anderledes for beduinjentene da de levde som nomader for da kunne de være sammen mens de passet og stelte dyra. Okkupasjonen av Vestbredden og den stadige fordrivingen av nomadene ødelegger deres muligheter til å oppretttholde kultur, vaner og tradisjoner slik det faktisk er for mange urbefolkninger verden over.

Vi møter jentene en dag i uka for da får de lov å gå ut, engelskundervisning kaller vi det. Stemningen er skyhøy og de skravler i vei og fryder seg over litt frihet. Nesten umulig for oss å få inn et eneste ord. I dag gjør Lena en liten øvelse med dem for å styrke selvtillit. Den faller i god jord og energien stiger. Desverre får vi ikke ta bilder av dem så det eneste jeg kan vise er min kollega Lena utenfor containeren en dag uten regn.
Jalla, jalla roper de når vi farer ut av døra i styrtregnet og ørkenvinden som nesten feier oss overende. Jeg gruer meg til bussturen hjem, elendige busser, dårlige dekk og masse vann i gatene. Det går bra heldigvis.